To mønstret rosa telysholdere - 20 kr for begge.
To brune telysholdere - 15 kr for begge
Hvit vekkerklokka fra Ikea - 35 kr
Mønstret turkis/brun løper - 20 kr.
Vil du ha alt?? 60 kr!
14. juni 2009
Pyntegjenstander selges billig
To mønstret rosa telysholdere - 20 kr for begge.
To brune telysholdere - 15 kr for begge
Hvit vekkerklokka fra Ikea - 35 kr
Mønstret turkis/brun løper - 20 kr.
Vil du ha alt?? 60 kr!
6. mai 2009
Sosialt arbeid: Fagbøker/skolebøker
Jeg selger et par pent brukte skolebøker, som er blitt brukt innenfor sosialt arbeid.
Ken Heap - Gruppe metoder, 2006, s.326. Ord. pris er 413 kr, selges for 250!
Per Åge Gjertsen - Sosialpedagogikk, 2006, s.265. Ord. pris er 368 Kr, selges for 250!
Terje Halvorsen - Miljøarbeid, 2006, s.208. Selges for 150 kr!
Asbjørn Kjønstad m.fler - Velferdsrett 1, 2007, s.521. Ord. pris er 494 kr, selges for 300 kr!
Greta Marie Skau - Gode fagfolk vokser, 2007, s.168. Selges for 150 kr!
Arne Engelstad - De undertryktes teater, 2008, s. 144. Selges for 180 kr!
Bernt Vestre - Den lille logikk boken, 2000, s.91. Selges for 50 kr!
Bent Madsen - Sosialpedagogikk, 2006, s.253. Selges for 200 kr!
Einar Aadland - Etikk for helse og sosialarbeidere, 2005, s.255. Ord.pris er 284 kr, selges for 150 kr!
Thomas Hylland Eriksen - Små steder, store spørsmål - sosialantropologi, 1998, 4 opplag 2007, s.461. Ord.pris er 422, selges for 250 kr!
Mary Ann Stamsø - Velferdsstaten i endring, 2007, s.312. Selges for 230 kr!
Gro Sandkjær m.fler - Politikk og Demokrati, 2007, s.328. Selges for 230 kr!
Pent brukte klær.
Kjolen er kjøpt på H&M for 2 år siden. Brukt 1 gang. Den er metallic lilla, selvom det ikke kommer veldig bra frem her. Det er avtagbare stropper på, og kjolen rekker mer eller mindre midt på leggen. Str: 34/S. Pris: 150 kr.
Helt enkel og fin kjole/tunika i sort, fra Cubus. Brukt 2 ganger. Rekker rett under knærne. Str: XS. Pris:100 kr.
Den grønne kjolen er fra Blend. 1 år gammel. Brukt 1 gang. Den rekker rett under knærne. Str: S. Pris:150 kr.
Den grå tunikakjolen er fra Gina Tricot. Brukt 2 ganger, og er kjøpt i år. Str:XS. Pris: 100 kr.
8. mars 2009
Cee Lo ft. Timbaland - I`ll be around
Sean Paul - Pick it up, drop it
Sean Paul - Infiltrate
Lil Mama - G-slide
Brick and Lace - Get that clear
Brick and Lace - Love is wicked
Brick and Lace - Jamaican girl
R. Kelly - Slow wind
Flyleaf - Perfect
Flyleaf - Cassie
Static X - Push it
Dope - People are people
Dope - Motivation
Sean Paul - Pick it up, drop it
Sean Paul - Infiltrate
Lil Mama - G-slide
Brick and Lace - Get that clear
Brick and Lace - Love is wicked
Brick and Lace - Jamaican girl
R. Kelly - Slow wind
Flyleaf - Perfect
Flyleaf - Cassie
Static X - Push it
Dope - People are people
Dope - Motivation
4. mars 2009
Folk og røvere :)
Jeg har bestemt meg for å kutte ut denne bloggen i mer eller mindre grad. Jeg syns det er stress å oppdatere begge bloggene hele veien. Så til dere som leser min blogg og vil fortsette gå inn hit: www.m0loen.blogg.no. And please do :)
Ellers vil dette bli en musikkblogg, hvor jeg legger ut musikk jeg liker. If anybody gives a shit! :D
Ellers vil dette bli en musikkblogg, hvor jeg legger ut musikk jeg liker. If anybody gives a shit! :D
26. februar 2009
|I`m watching you, biatch -utroskap|
Det startet med at min kjære og jeg satt hjemme med hver vår pc i fanget. Plutselig viser han meg skjermen sin, og jeg får se han har kommentert et bilde til ei helt fremmed jente: "Du var sød". OK, tenker jeg, gidd å vis meg. Hvorfor skal han bry seg med om andre er søte eller ei når han har meg? I neste sekund er vi på en båt, type hurtigruten. Hvem andre er der også? Jo, hun jenta, og min kjære har lagt merke til henne til min store forskrekkelse. Det som videre skjer er at nå sitter jeg, min søster, min kjære og min far på en cafè på denne båten, og min kjære skal bare gå for å tisse..sier han. Når han har vært å "tisset" i en time, begynner jeg å lurer på om han har klemt tissen mellom dolokket eller hva som opptar han, og innerst inne vet jeg, og til min ikke så store forbauselse finner jeg han og henne sittende ute på dekk. De har en hyggelig samtale ser det ut til, og smiler og ler. Han ser på henne som om han er helt betatt. Jeg føler et lite svik inni meg, og av en eller anna grunn, når han ser at jeg ser dem, så gir jeg han fingeren og går bort derfra. Så er vi plutselig hjemme igjen, båtturen er over, men ikke marerittet. Mens vi ligger i sengen tikker det inn meldinger på mobilen hans, og han svarer, samtidig som han tydelig viser at jeg ikke må se noe - jeg skjønner at det er henne...
Så våknet jeg og har tenkt på den drømmen siden, snarere mareritt i min verden. Jeg kjente da jeg våknet at jeg følte meg så skuffet, men hvorfor? Jo, fordi det føltes så veldig virkelig for meg, og slike ubehagelige drømmer klarer jeg ikke gi slipp på med det første. I det hele tatt; hvorfor har jeg en slik drøm? Æsj. Jeg kan med handa på hjertet si, selvom dette ikke var utroskap, men for meg blir det et svik, så kommer jeg til å gå av skaftet, go bananas, KLIKKE I VINKEL - hvis jeg noen gang får oppleve at noen er utro mot meg. Hvilket ingen ønsker å se, oppleve, føle på kroppen - at jeg klikker. Det kan bli riktig så ubehagelig. Takk og lov er det år siden sist jeg var der, og forhåpentligvis aldri igjen.
Så er det så vanvittig synd. Greia med meg, for jeg har allerede nevnt jeg har store problemer med tillit til gutter, er at jeg tenker for mye. Jeg kan ha en tendens til å tolke og analysere hvert eneste ord som kommer ut av kjeften på en gutt, og så kan jeg begynne å innbille meg ting. Det vil si destruktive ting. Så tenker jeg, og tenker, og tenker, innbiller meg, sånn at jeg nesten tror på det selv. Min egen verste fiende sa du? Ja det kan du skrive under på et par tusen ganger. Men det er tålig slitsomt å ha et hode som fungerer på den måten når det kommer til gutter og kjærlighet. Men som jeg også har nevnt; Anja henter meg inn igjen, Chris også. Jo, jeg har en fantastisk vennegjeng alle ihop, som alle hjelper meg hvis jeg lar dem. Så må jeg si at det fine med meg er at jeg vet jeg tenker helt feil, så sånnsett trenger ingen å være redd for at jeg skal "act it out", men for min egen del er det slitsom å ikke kunne klare å vende om denne tankegangen. Men alt kommer av en årsak..
Så har det seg sånn at jeg selv har vært utro ved ett tilfelle. Kun den ene gangen, selvom det ikke rettferdiggjør noe som helst. Eller, jeg vet ikke om man kan kalle det utro, men helt riktig, på godt norsk, var det vel ikke. Jeg datet en fyr en liten stund, men følelsene var ikke der. Jeg trodde de var det, pga alt presset rundt, men fant fort ut av de var kunstige. Samtidig lå jeg ved et tilfelle med min eks gjennom nesten tre år. Følelsene var ennå der for han, vi kunne bare ikke lenger være kjærester, og det var så utrolig herlig å ligge i armene hans igjen, og ingen kunne ta fra meg at det var han jeg elsket - da. Men det skjedde aldri igjen, og dateren jeg hadde kuttet jeg selvfølgelig ut. Jeg har ikke en eneste dag hatt dårlig samvittighet., men jeg har vokst og lært av mine ikke fullt så heldige valg, og jeg ønsker neppe å være den som sårer noen unødvendig, fordi jeg vet selv hvor utrolig hjerteskjærende det kan være. Jeg har stor tillit til meg selv, men ikke til andre. Det er ikke at jeg er bedre enn andre, no way, men jeg kjenner meg selv down to the core. Det er trygt.
Så våknet jeg og har tenkt på den drømmen siden, snarere mareritt i min verden. Jeg kjente da jeg våknet at jeg følte meg så skuffet, men hvorfor? Jo, fordi det føltes så veldig virkelig for meg, og slike ubehagelige drømmer klarer jeg ikke gi slipp på med det første. I det hele tatt; hvorfor har jeg en slik drøm? Æsj. Jeg kan med handa på hjertet si, selvom dette ikke var utroskap, men for meg blir det et svik, så kommer jeg til å gå av skaftet, go bananas, KLIKKE I VINKEL - hvis jeg noen gang får oppleve at noen er utro mot meg. Hvilket ingen ønsker å se, oppleve, føle på kroppen - at jeg klikker. Det kan bli riktig så ubehagelig. Takk og lov er det år siden sist jeg var der, og forhåpentligvis aldri igjen.
Så er det så vanvittig synd. Greia med meg, for jeg har allerede nevnt jeg har store problemer med tillit til gutter, er at jeg tenker for mye. Jeg kan ha en tendens til å tolke og analysere hvert eneste ord som kommer ut av kjeften på en gutt, og så kan jeg begynne å innbille meg ting. Det vil si destruktive ting. Så tenker jeg, og tenker, og tenker, innbiller meg, sånn at jeg nesten tror på det selv. Min egen verste fiende sa du? Ja det kan du skrive under på et par tusen ganger. Men det er tålig slitsomt å ha et hode som fungerer på den måten når det kommer til gutter og kjærlighet. Men som jeg også har nevnt; Anja henter meg inn igjen, Chris også. Jo, jeg har en fantastisk vennegjeng alle ihop, som alle hjelper meg hvis jeg lar dem. Så må jeg si at det fine med meg er at jeg vet jeg tenker helt feil, så sånnsett trenger ingen å være redd for at jeg skal "act it out", men for min egen del er det slitsom å ikke kunne klare å vende om denne tankegangen. Men alt kommer av en årsak..
Så har det seg sånn at jeg selv har vært utro ved ett tilfelle. Kun den ene gangen, selvom det ikke rettferdiggjør noe som helst. Eller, jeg vet ikke om man kan kalle det utro, men helt riktig, på godt norsk, var det vel ikke. Jeg datet en fyr en liten stund, men følelsene var ikke der. Jeg trodde de var det, pga alt presset rundt, men fant fort ut av de var kunstige. Samtidig lå jeg ved et tilfelle med min eks gjennom nesten tre år. Følelsene var ennå der for han, vi kunne bare ikke lenger være kjærester, og det var så utrolig herlig å ligge i armene hans igjen, og ingen kunne ta fra meg at det var han jeg elsket - da. Men det skjedde aldri igjen, og dateren jeg hadde kuttet jeg selvfølgelig ut. Jeg har ikke en eneste dag hatt dårlig samvittighet., men jeg har vokst og lært av mine ikke fullt så heldige valg, og jeg ønsker neppe å være den som sårer noen unødvendig, fordi jeg vet selv hvor utrolig hjerteskjærende det kan være. Jeg har stor tillit til meg selv, men ikke til andre. Det er ikke at jeg er bedre enn andre, no way, men jeg kjenner meg selv down to the core. Det er trygt.
|It`s a hard one|
Dette blir kort. I går kan man trygt si at det var en dritt-dag på jobb. Alle samtalene jeg mottok var bare bestående i tull&tøys. Det var ikke få ganger jeg ble kalt både hore og fitte, hvilket ikke påvirker meg personlig i det hele tatt, da de ikke mener MEG, men gud jeg kjenner jeg blir irritert over at de bruker denne tjenesten til slik drittsnakk. Det er liksom målet deres med samtalen; drittsnakk. Man må vel bare regne med slikt når det er en hjelpetjeneste med grønt nummer, men jeg behøver ikke like det selvom! Synd jeg ikke kan fortelle dem akkurat hva jeg mener! Nøytralitet, nøytralitet, nøytralitet. It`s a hard one.
25. februar 2009
|Fascinasjon|
..rett og slett fordi jeg ikke riktig begriper hvordan det er mulig..
Mennesker fascinerer meg, det må jeg si. Fremmede menneske jeg ikke kjenner, men får et intrykk av, får meg til å tenke tilbake på hvordan jeg var i samme alder, eller hvordan jeg kommer til å ende opp om noen år. Noen ganger føles det bittert, andre ganger må jeg le..nesten rulle i latter, av og til håper jeg mitt liv blir sånn og sånn, og at jeg aldri får oppleve sånn og sånn. Mennesker fryder meg stortsett. Av og til er vi irriterende skapninger også. Spesielt når jeg føler meg truet, sjalu, at jeg ikke strekker til..da irriterer jeg meg over menneskeheten. Vi er så sammensatte. Sammensatte av ulike komponenter, som er smeltet sammen til en dyp og komplisert skapning på to ben, som puster. Opplever man mangler tidlig i barndommen skal det godt gjøres å ikke ha en litt annerledes virkelighetsoppfatning. Det er min virkelighet, og det er din virkelighet. Mine oppfatninger og dine oppfatninger. Jeg for eksempel..mitt største problem, mitt eneste problem, som tærer på meg når jeg lar det, er tillit. Å stole på folk. Nei, ikke folk so much lenger, men gutter. Jeg har nesten ingen tro lenger. Så for meg som er i et forhold betyr det at me, myself and I må ha et par oppgjør en gang i blant. Men det er ok. Jeg har Anja som setter meg på plass og henter meg inn igjen når jeg er på tur. Men hvorfor er det slik? at kjærlighet er noe av det som stikker dypest i et menneske, som gjør oss mer avhengig enn mange andre ting, som skjæærer gjennom hjertet når ting ikke går våres vei? Jeg syns det er helt utrolig. Kjærlighet er så stort, så way beyond- omfattende, og det er skummelt. En må være klar og bevisst på at kjærlighet er en sjanse man tar, og man må gå inn i det med åpne armer og tørre å satse. Vite og godta at risken for å bli såret ligger der, og aldri vil forsvinne.
Vel, back to the top.. Fremmede som gjør inntrykk på meg, på en eller anna måte. Fjortisser, ha ha. Av og til må jeg riste på huet, av og til kjenner jeg et smil og andre ganger skulle jeg rullet meg i latter. Både av meg selv og av dem. Fjortisser kommer i alle slags fasonger, holdt jeg på og si. Den ene mer "fjortiss" enn den andre. Selv har jeg vært der, men jeg våger faktisk å si at vi i min aldersgruppe var en helt annen generasjon fjortisser, ikke så ille, selvom noen var det også. Jeg sier ikke at alle dagens fjortisser er bad, men bølgen som går er liksom tonn med brunnkrem, lag med mascara, extensions fra her og til månen, 100 flasker spray, kortets mulig kjoler (så man skulle tro de egentlig gikk kledd i en topp og nylonstrømper) eller trangest mulig klær og alt som følger av komplisert kjærlighet, gutter, fyll, sex og ja..hva slags extensions de skal kjøpe neste gang. Husker da jeg var så ung. Jeg hadde såvidt begynt med sminke. Mascara brukte jeg, men ellers besto min fjortisstid av min store venneflokk, dans og fotball i bingen. Ja, lov å le.. det var en fast lørdagskveld det. Fest, fyll, sminke og korte kjoler var ikke engang et tema (det fantes unntak, hva annet skal man forvente i Vennesla). Det er litt synd syns jeg..at man er så opptatt av å se så perfekt ut og glemme å være litt barn også. Man er faktisk ikke voksen i den alderen... Så er det litt omvendt også, at jeg kan tenke: "jeg så ikke så bra ut da jeg var 14. Hvor henter de det fra?".. I guess at media har endret seg litt siden den gang, ja. It`s bad!
...brings me to de mannfolka som sikler over disse små skjønnhetene som egentlig ser ut som trøtte dovendør, med slitt hår når alle skjønnhets produktene er ute av syne.. De fascinerer meg også. Not in a positiv way. Hva er det med enkelte menn? Er jenter objekter? Du er 25-35, hun er 13-15, men likevel klarer du ikke la være å kikke når hun går forbi i sine stiletthæler og minikjole og prøver å se ut som hun er 20. Alvorligtalt, det er et gap på 13 til 20, så det skal være fullt mulig å se forskjellen. Men..de er jo søte noen av dem, er ikke det, all sminken gjør dem jo feilfrie, men at enkelte menn kan være så simple.. det skal liksom ikke mer til før man har oppmerksomheten deres.. Fascinerende på en kvalmende måte. Jeg er ingen mannehater, men det er ikke til å legge skjul på at dette faktisk skjer og jeg syns det er meget på kanten, om ikke over.
Eks: Jeg gikk på bussen i Stavanger en dag i forrige måned. Det som møtte meg var synet av en full buss stappet av ungdommer som skulle på fest. De fleste var fulle, noen spøy og ja, sånn standard fjortissfyll var det, og alle ser det for seg med en gang.. De fleste jentene, foruten dem som gikk i tights, gikk påkledd i de korteste kjolene jeg noen gang har sett. Ja, så korte at en del av dem viste halve stompen i gjennomsiktige nylonstrømper, mens andre hadde sklidd opp foran. Laangt opp foran, og for dem som dro en Britney Spears, eller uansett..det må være så flaut å være så full at man ikke merker at hele bussen kan kikke en inn i skrævet. Alle de guttene og de litt eldre guttene, som jeg liker å kalle menn (griser i dette caset) satt og smilte lurt. Gad, jeg bare merket hvor rød jeg ble inni meg. Tuuuut, det kommer røyk av øra mine. Sånt har jeg ingenting til overs for, what so ever!
Så er det så mye mer i denne verden som er fascinerende. Døden, lidenskaper, ondskap (for at tenk at noen mennesker har hjerte til visse handlinger. Grusomt.), musikk, menneskekroppen.. Jeg synes tissemannen og pupper er fascinerende. Å så mye mer. Maybe another time. Imma hit the shower, before the shower hits me.. Doh. Ho, ho.
Ciao!
Mennesker fascinerer meg, det må jeg si. Fremmede menneske jeg ikke kjenner, men får et intrykk av, får meg til å tenke tilbake på hvordan jeg var i samme alder, eller hvordan jeg kommer til å ende opp om noen år. Noen ganger føles det bittert, andre ganger må jeg le..nesten rulle i latter, av og til håper jeg mitt liv blir sånn og sånn, og at jeg aldri får oppleve sånn og sånn. Mennesker fryder meg stortsett. Av og til er vi irriterende skapninger også. Spesielt når jeg føler meg truet, sjalu, at jeg ikke strekker til..da irriterer jeg meg over menneskeheten. Vi er så sammensatte. Sammensatte av ulike komponenter, som er smeltet sammen til en dyp og komplisert skapning på to ben, som puster. Opplever man mangler tidlig i barndommen skal det godt gjøres å ikke ha en litt annerledes virkelighetsoppfatning. Det er min virkelighet, og det er din virkelighet. Mine oppfatninger og dine oppfatninger. Jeg for eksempel..mitt største problem, mitt eneste problem, som tærer på meg når jeg lar det, er tillit. Å stole på folk. Nei, ikke folk so much lenger, men gutter. Jeg har nesten ingen tro lenger. Så for meg som er i et forhold betyr det at me, myself and I må ha et par oppgjør en gang i blant. Men det er ok. Jeg har Anja som setter meg på plass og henter meg inn igjen når jeg er på tur. Men hvorfor er det slik? at kjærlighet er noe av det som stikker dypest i et menneske, som gjør oss mer avhengig enn mange andre ting, som skjæærer gjennom hjertet når ting ikke går våres vei? Jeg syns det er helt utrolig. Kjærlighet er så stort, så way beyond- omfattende, og det er skummelt. En må være klar og bevisst på at kjærlighet er en sjanse man tar, og man må gå inn i det med åpne armer og tørre å satse. Vite og godta at risken for å bli såret ligger der, og aldri vil forsvinne.
Vel, back to the top.. Fremmede som gjør inntrykk på meg, på en eller anna måte. Fjortisser, ha ha. Av og til må jeg riste på huet, av og til kjenner jeg et smil og andre ganger skulle jeg rullet meg i latter. Både av meg selv og av dem. Fjortisser kommer i alle slags fasonger, holdt jeg på og si. Den ene mer "fjortiss" enn den andre. Selv har jeg vært der, men jeg våger faktisk å si at vi i min aldersgruppe var en helt annen generasjon fjortisser, ikke så ille, selvom noen var det også. Jeg sier ikke at alle dagens fjortisser er bad, men bølgen som går er liksom tonn med brunnkrem, lag med mascara, extensions fra her og til månen, 100 flasker spray, kortets mulig kjoler (så man skulle tro de egentlig gikk kledd i en topp og nylonstrømper) eller trangest mulig klær og alt som følger av komplisert kjærlighet, gutter, fyll, sex og ja..hva slags extensions de skal kjøpe neste gang. Husker da jeg var så ung. Jeg hadde såvidt begynt med sminke. Mascara brukte jeg, men ellers besto min fjortisstid av min store venneflokk, dans og fotball i bingen. Ja, lov å le.. det var en fast lørdagskveld det. Fest, fyll, sminke og korte kjoler var ikke engang et tema (det fantes unntak, hva annet skal man forvente i Vennesla). Det er litt synd syns jeg..at man er så opptatt av å se så perfekt ut og glemme å være litt barn også. Man er faktisk ikke voksen i den alderen... Så er det litt omvendt også, at jeg kan tenke: "jeg så ikke så bra ut da jeg var 14. Hvor henter de det fra?".. I guess at media har endret seg litt siden den gang, ja. It`s bad!
...brings me to de mannfolka som sikler over disse små skjønnhetene som egentlig ser ut som trøtte dovendør, med slitt hår når alle skjønnhets produktene er ute av syne.. De fascinerer meg også. Not in a positiv way. Hva er det med enkelte menn? Er jenter objekter? Du er 25-35, hun er 13-15, men likevel klarer du ikke la være å kikke når hun går forbi i sine stiletthæler og minikjole og prøver å se ut som hun er 20. Alvorligtalt, det er et gap på 13 til 20, så det skal være fullt mulig å se forskjellen. Men..de er jo søte noen av dem, er ikke det, all sminken gjør dem jo feilfrie, men at enkelte menn kan være så simple.. det skal liksom ikke mer til før man har oppmerksomheten deres.. Fascinerende på en kvalmende måte. Jeg er ingen mannehater, men det er ikke til å legge skjul på at dette faktisk skjer og jeg syns det er meget på kanten, om ikke over.
Eks: Jeg gikk på bussen i Stavanger en dag i forrige måned. Det som møtte meg var synet av en full buss stappet av ungdommer som skulle på fest. De fleste var fulle, noen spøy og ja, sånn standard fjortissfyll var det, og alle ser det for seg med en gang.. De fleste jentene, foruten dem som gikk i tights, gikk påkledd i de korteste kjolene jeg noen gang har sett. Ja, så korte at en del av dem viste halve stompen i gjennomsiktige nylonstrømper, mens andre hadde sklidd opp foran. Laangt opp foran, og for dem som dro en Britney Spears, eller uansett..det må være så flaut å være så full at man ikke merker at hele bussen kan kikke en inn i skrævet. Alle de guttene og de litt eldre guttene, som jeg liker å kalle menn (griser i dette caset) satt og smilte lurt. Gad, jeg bare merket hvor rød jeg ble inni meg. Tuuuut, det kommer røyk av øra mine. Sånt har jeg ingenting til overs for, what so ever!
Så er det så mye mer i denne verden som er fascinerende. Døden, lidenskaper, ondskap (for at tenk at noen mennesker har hjerte til visse handlinger. Grusomt.), musikk, menneskekroppen.. Jeg synes tissemannen og pupper er fascinerende. Å så mye mer. Maybe another time. Imma hit the shower, before the shower hits me.. Doh. Ho, ho.
Ciao!
|Ey, yo -busdriver|
..where you headin?..
I de aller fleste tilfeller jeg har vært borti så vet de ikke. Det er lite kult. Er det en ting jeg merker jeg fort kan hisse meg opp over er det bussjåførene. Jeg hisser meg ikke opp direkte mot dem, men det hender man får aldri så bittelitt lyst. Greia er at det ikke er deres feil, det er systemet sin feil. Fuck it, sier jeg bare. Hvordan er det mulig at når man i Stavanger og områdene rundt som består mye av studenter fra hele verden, turister and so on, at flertallet av bussjåførene ikke snakker verken norsk eller engelsk?! Det er umulig. Så i bunn og grunn er det slik at om en ikke er kjent her i Stavanger, så er det synd for deg om du setter deg på en buss og ikke vet hvor du skal. Bussjåføren vet heller ikke. Norge har ikke kapasitet til det? Ok.
I de aller fleste tilfeller jeg har vært borti så vet de ikke. Det er lite kult. Er det en ting jeg merker jeg fort kan hisse meg opp over er det bussjåførene. Jeg hisser meg ikke opp direkte mot dem, men det hender man får aldri så bittelitt lyst. Greia er at det ikke er deres feil, det er systemet sin feil. Fuck it, sier jeg bare. Hvordan er det mulig at når man i Stavanger og områdene rundt som består mye av studenter fra hele verden, turister and so on, at flertallet av bussjåførene ikke snakker verken norsk eller engelsk?! Det er umulig. Så i bunn og grunn er det slik at om en ikke er kjent her i Stavanger, så er det synd for deg om du setter deg på en buss og ikke vet hvor du skal. Bussjåføren vet heller ikke. Norge har ikke kapasitet til det? Ok.
23. februar 2009
|Incierto|
Av og til tenker hun at det hadde vært bedre om hun var singel.
Evig singel.
Skape fred.
Hun tror ikke hennes person er skapt for et forhold.
Men hun egner seg godt i et forhold.
Hun er en veldig god kjæreste.
Han sier det,
hun vet det også.
"Heldig" er nøkkelordet.
Av og til hender det hun får lyst å gni det inn.
"Du er heldig som har meg",
men det virker dumt tenker hun.
Man sier ikke slikt.
Men hun skal få lov å tenke det.
Hun har såklart ikke lyst å være evig singel.
Men for alles beste.
Eller er det til alles beste?
Hans?
Hennes?
Fortiden innhenter henne,
minner,
mørket,
sånne ting som skremmer henne.
Hun har ikke lyst å bli såret en gang til.
Det er mye bedre å være først ute.
Men sånn kan hun heller ikke tenke.
Hvorfor er det så vanskelig å la være?
Hun kan ikke tillate seg å stole helt på noen,
men hun vil gjerne,
og hun tror hun har oppnådd det.
Hun føler det slik.
Inntil det slår til.
Hun hadde ikke oppnådd det likevel.
Drømmen brast.
Av og til er hun usikker på om han elsker henne,
slik hun elsker han.
Hun lurer på om han har det hun trenger.
Hun lurer på om noen klarer den jobben.
Hun tror ikke det.
Med mindre de isolerer seg sammen med henne.
Da er hun trygg.
Trygg på han,
trygg på henne,
trygg på kjærligheten.
Eller?
Nei.
Hun har det vondt.
Indre tanker,
onde tanker.
De spiser henne innenfra.
Frustrerende.
Hvorfor?
Jo, hun vet.
Men hater.
Hun har dem under kontroll nå,
det hadde hun da også,
men mistet den.
Galt gikk det.
Hva nå?
Har hun han?
Blir det dem?
Har hun troen
på seg selv?
Incierto.
Evig singel.
Skape fred.
Hun tror ikke hennes person er skapt for et forhold.
Men hun egner seg godt i et forhold.
Hun er en veldig god kjæreste.
Han sier det,
hun vet det også.
"Heldig" er nøkkelordet.
Av og til hender det hun får lyst å gni det inn.
"Du er heldig som har meg",
men det virker dumt tenker hun.
Man sier ikke slikt.
Men hun skal få lov å tenke det.
Hun har såklart ikke lyst å være evig singel.
Men for alles beste.
Eller er det til alles beste?
Hans?
Hennes?
Fortiden innhenter henne,
minner,
mørket,
sånne ting som skremmer henne.
Hun har ikke lyst å bli såret en gang til.
Det er mye bedre å være først ute.
Men sånn kan hun heller ikke tenke.
Hvorfor er det så vanskelig å la være?
Hun kan ikke tillate seg å stole helt på noen,
men hun vil gjerne,
og hun tror hun har oppnådd det.
Hun føler det slik.
Inntil det slår til.
Hun hadde ikke oppnådd det likevel.
Drømmen brast.
Av og til er hun usikker på om han elsker henne,
slik hun elsker han.
Hun lurer på om han har det hun trenger.
Hun lurer på om noen klarer den jobben.
Hun tror ikke det.
Med mindre de isolerer seg sammen med henne.
Da er hun trygg.
Trygg på han,
trygg på henne,
trygg på kjærligheten.
Eller?
Nei.
Hun har det vondt.
Indre tanker,
onde tanker.
De spiser henne innenfra.
Frustrerende.
Hvorfor?
Jo, hun vet.
Men hater.
Hun har dem under kontroll nå,
det hadde hun da også,
men mistet den.
Galt gikk det.
Hva nå?
Har hun han?
Blir det dem?
Har hun troen
på seg selv?
Incierto.
|Honesty|
Tidligere i morges var det ei på blogg.no som shoutet innlegget sitt ang. sannheten eller en hvit løgn. Ikke bare følte jeg en trang for å kommentere innlegget hennes, men ble såpass inspirert at jeg velger å skrive mitt eget innlegg.
Ærlighet kommer man lengst med i nesten alle tilfeller. Visst er det kjipt av og til, både å få høre en ærlig mening og det å gi en ærlig mening, like mye som å bli fortalt eller fortelle sannheten. Men sånn er vi mennesker bare bygd, og det er ikke mulig å komme unna.
Der ute finnes det lystløgnere (buu ya`ll), løgnere, de som drar avgårde med en hvit en og de menneskene som er av det mer ærlige slaget. Var det opp til meg skulle alle vært ærlige, og "with love". Man trenger liksom ikke være slem selvom man er ærlig. For min del, som sikkert mange andre, har jeg blitt løyet til ved et par anledninger. Eller, jeg kaller det løgn, de det gjelder ville sikkert sagt at de bare pyntet litt på sannheten for å skåne meg. Skåne meg? Spar meg, please. Sannheten kommer i mange tilfeller frem for dagen en eller annen gang uansett, tenk da hvor mye det skal svi inni meg. Jeg ønsker mye heller å bli såret av at noen sa sannheten til meg, enn at noen går bak ryggen min og skjuler noe som jeg egentlig har rett på å vite, for så å finne det ut ved en senere anledning. Det suger dobbelt så mye. Ikke er det sikkert at jeg noensinne ville funnet det ut, men muligheten vil alltid være der sålenge løgn er inne i bildet. Å for de som lyver og kommer unna med det; føles det bra? Eh.
Jeg misliker løgnere!
Er det greit med en hvit løgn? Det er veldig situasjonsbetinget! Gjelder det klærne mine o.l kan en like greit si det som det er. Hvorfor tror du jeg spør om jeg ser fin ut i dette antrekket, eller om disse brillene ikke kledde meg? Det er ikke fordi jeg forventer du skal lyve for at jeg ikke skal bli lei meg, nei, det er fordi jeg syns du som venninne, du som mor, du som kjæreste, du jeg spør, gjerne kan gi meg beskjed hvis jeg kler meg som enten en klovn eller ei hore. Vil du jeg skal gå ut og dumme meg? Nei, egentlig ikke jeg heller. Når jeg spør er jeg fullt klar over at svaret kan bli et jeg ikke vil høre, men nå spurte jeg da en gang..spytt ut bare. Om jeg er uenig i svaret er det vel opp til meg og vurdere hvorvidt jeg vil ta til ettertanke det som ble sagt eller ei. Så nei takk, her vil jeg ikke ever ha en hvit løgn.
Når er det greit da? Jo, jeg syns at en hvit løgn er ok hvis det er snakk om overraskelse av noe slag. Det er nesten ikke til å unngå hvis man ikke ønsker å røpe hemmeligheten. Hvis jeg skal fri (som er guttens oppgave), ordne i stand en bursdagsfest til noen, eller gjøre something hawt, something fun, something cool for min kjære, er det mest stas når det ikke ligger en anelse i luften om hva som skal skje. Dobbelt så fornøyd et menneske! Javisst!
Hva liker vi?
Jo vi liker fornøyde mennesker.
Ærlighet kommer man lengst med i nesten alle tilfeller. Visst er det kjipt av og til, både å få høre en ærlig mening og det å gi en ærlig mening, like mye som å bli fortalt eller fortelle sannheten. Men sånn er vi mennesker bare bygd, og det er ikke mulig å komme unna.
Der ute finnes det lystløgnere (buu ya`ll), løgnere, de som drar avgårde med en hvit en og de menneskene som er av det mer ærlige slaget. Var det opp til meg skulle alle vært ærlige, og "with love". Man trenger liksom ikke være slem selvom man er ærlig. For min del, som sikkert mange andre, har jeg blitt løyet til ved et par anledninger. Eller, jeg kaller det løgn, de det gjelder ville sikkert sagt at de bare pyntet litt på sannheten for å skåne meg. Skåne meg? Spar meg, please. Sannheten kommer i mange tilfeller frem for dagen en eller annen gang uansett, tenk da hvor mye det skal svi inni meg. Jeg ønsker mye heller å bli såret av at noen sa sannheten til meg, enn at noen går bak ryggen min og skjuler noe som jeg egentlig har rett på å vite, for så å finne det ut ved en senere anledning. Det suger dobbelt så mye. Ikke er det sikkert at jeg noensinne ville funnet det ut, men muligheten vil alltid være der sålenge løgn er inne i bildet. Å for de som lyver og kommer unna med det; føles det bra? Eh.
Jeg misliker løgnere!
Er det greit med en hvit løgn? Det er veldig situasjonsbetinget! Gjelder det klærne mine o.l kan en like greit si det som det er. Hvorfor tror du jeg spør om jeg ser fin ut i dette antrekket, eller om disse brillene ikke kledde meg? Det er ikke fordi jeg forventer du skal lyve for at jeg ikke skal bli lei meg, nei, det er fordi jeg syns du som venninne, du som mor, du som kjæreste, du jeg spør, gjerne kan gi meg beskjed hvis jeg kler meg som enten en klovn eller ei hore. Vil du jeg skal gå ut og dumme meg? Nei, egentlig ikke jeg heller. Når jeg spør er jeg fullt klar over at svaret kan bli et jeg ikke vil høre, men nå spurte jeg da en gang..spytt ut bare. Om jeg er uenig i svaret er det vel opp til meg og vurdere hvorvidt jeg vil ta til ettertanke det som ble sagt eller ei. Så nei takk, her vil jeg ikke ever ha en hvit løgn.
Når er det greit da? Jo, jeg syns at en hvit løgn er ok hvis det er snakk om overraskelse av noe slag. Det er nesten ikke til å unngå hvis man ikke ønsker å røpe hemmeligheten. Hvis jeg skal fri (som er guttens oppgave), ordne i stand en bursdagsfest til noen, eller gjøre something hawt, something fun, something cool for min kjære, er det mest stas når det ikke ligger en anelse i luften om hva som skal skje. Dobbelt så fornøyd et menneske! Javisst!
Hva liker vi?
Jo vi liker fornøyde mennesker.
22. februar 2009
|En sommerdag i juli 08|
Klarer ikke slutte å tenke på deg.
Jeg skal ha deg, du skal bli min.
Jeg kan ikke vente, jeg kan ikke venteee!
Herregud
det
er
en
fantastisk
følelse.
Du er så fin, så god, så snill.
Herlig latter, funky stil, nydelig smil.
Du er alt, du er ingenting, du er alt mellom himmel og jord.
Vit at jeg gleder meg til å holde deg i hendene igjen, ligge i armkroken din igjen,
høre
deg
spille
dine
sanger
igjen.
Jeg skal prøve å ikke skuffe deg, jeg skal prøve å aldri såre deg.
Jeg skal vise deg en ny dag, du skal ikke kjede deg.
Jeg skal gi deg en skulder og en klem når du trenger det,
og jeg skal høre på alt du har å si.
Ingen er som deg. Kjent deg i 3 uker, eller 3 år, hvilken rolle spiller det.
Jeg vet det bare er en av deg. Uerstattelig for meg.
Ingen har gjort så sterkt inntrykk på meg på så kort tid.
Men det er bra,
jeg tror det er ok,
trenger det å gjøre noe?
Jeg tror jeg trygt kan si jeg kan stole på følelsene mine denne gangen.
Noen ganger sier det bare klikk. Jeg har aldri trodd på det.
Men denne gangen sa det klikk.
Klikk
klikk
klikk
ved aller første øyekast.
Jeg gliser bredere enn et barn på julaften, når navnet ditt dukker opp på displayet.
Hører jeg ikke fra deg, skulle jeg ønske jeg snart gjorde..
Herregud.
Jeg er så glad i deg. Du har ingen anelse.
Og jeg kan ikke fortelle deg halvparten fordi du er ikke her.
En dag
om
ikke
så
lenge
kommer jeg aldri til å dra fra deg igjen,
Det er så mye vi har å gjøre, så mye vi ikke har fått gjort.
Snart har vi all verden med tid.
<3
Jeg skal ha deg, du skal bli min.
Jeg kan ikke vente, jeg kan ikke venteee!
Herregud
det
er
en
fantastisk
følelse.
Du er så fin, så god, så snill.
Herlig latter, funky stil, nydelig smil.
Du er alt, du er ingenting, du er alt mellom himmel og jord.
Vit at jeg gleder meg til å holde deg i hendene igjen, ligge i armkroken din igjen,
høre
deg
spille
dine
sanger
igjen.
Jeg skal prøve å ikke skuffe deg, jeg skal prøve å aldri såre deg.
Jeg skal vise deg en ny dag, du skal ikke kjede deg.
Jeg skal gi deg en skulder og en klem når du trenger det,
og jeg skal høre på alt du har å si.
Ingen er som deg. Kjent deg i 3 uker, eller 3 år, hvilken rolle spiller det.
Jeg vet det bare er en av deg. Uerstattelig for meg.
Ingen har gjort så sterkt inntrykk på meg på så kort tid.
Men det er bra,
jeg tror det er ok,
trenger det å gjøre noe?
Jeg tror jeg trygt kan si jeg kan stole på følelsene mine denne gangen.
Noen ganger sier det bare klikk. Jeg har aldri trodd på det.
Men denne gangen sa det klikk.
Klikk
klikk
klikk
ved aller første øyekast.
Jeg gliser bredere enn et barn på julaften, når navnet ditt dukker opp på displayet.
Hører jeg ikke fra deg, skulle jeg ønske jeg snart gjorde..
Herregud.
Jeg er så glad i deg. Du har ingen anelse.
Og jeg kan ikke fortelle deg halvparten fordi du er ikke her.
En dag
om
ikke
så
lenge
kommer jeg aldri til å dra fra deg igjen,
Det er så mye vi har å gjøre, så mye vi ikke har fått gjort.
Snart har vi all verden med tid.
<3
|Sprechen sie koalisk?|
En ny helg er snart omme. Det er timer igjen før klokken slår mandag og jobben kaller. Jeg har ikke blogget hele helgen, nettet har vært ute. Men jeg kommer sterkt tilbake, as always. Ho, ho. Jeg har i grunnen hatt langhelg jeg. På torsdag fikk jeg fri jobben på grunn av benhinnebetennelsen, og hver fredag er det studiedag. Jeg sov. Trodde jeg sov lenge også, følte at hele dagen forsvant, mens jeg lå og vred meg i senga. Klokken var bare ti. Greit for meg, da hadde jeg hele dagen likevel. Jeg fikk levert en oppgave på skolen og det er veldig godt å sitte her nå og vite at jeg ikke trenger å bekymre meg mer for den. Vel, nok om..
Vi har hatt gjester i helgen. Stein Ivar og Ellen tok turen, som sånn helt korrekt er min far og samboeren. På fredagkveld lagde jeg Indisk Tandoori til dem. Samtalen fløt lett, timene fløy og...ja...de ble lenge. I går dro vi en tur på Ikea. De skulle handle inn ting til leiligheten og jeg skulle ikke handle noe. Hva skjedde? Jo, de handlet så og si nada, og jeg handlet en bærepose med småpell; dekor, lys, vase.. Sånne ting som gjør leiligheten mer hjemmekoselig. Min kjære og jeg fikk en plante av dem da, hvilket også hjelper til på den fronten. Det ser ut som et lite hjem her nå, og det er ikke å forakte. Vel, timene fløy i går også. Det er visst noe med godt selskap? Da kvelden kom lagde og spanderte de middag og vafler på oss. Mmm, det smakte godt. Det er noe med å komme til ferdig dekket bord, hvilket ikke skjer ofte nå som jeg ikke lenger bor hjemme. Besøket endte med Melodi Grand Prix. Jeg hadde planlagt å IKKE se på det, fordi jeg syns det er litt sånn klisjè, men den gang ei. Så blir man litt revet med da det er noen man ikke vil skal vinne, og andre man "heier" på. Jeg tror ikke jeg trenger å si så veldig mye mer om den saken, men jeg er iallefall glad for at Fairytale vant. Det var en sød sang.
Ellen da..hun er ei veldig koselig dame. Men deres romanse skulle visst ikke vare evig. Det har vært frem og tilbake mellom dem en stund. Jeg visste det kom til å skje igjen. Det er forferdelig trist. Jeg ser en god venninne i henne, noe stemor tror jeg aldri jeg ville tatt henne for. Føler meg litt for gammel for sånt. Men det er ikke derfor jeg syns det er trist. Men fordi hun elsker han, og fordi jeg kan se det lang vei hvor vondt det gjør henne. Så blir jeg litt sint og oppgitt over at det går ann å behandle noen slik. Kasteball. Men det skal jeg ta opp med han. Jeg sa det til han da han nevnte at noe var på gang igjen; nå tenker du deg nøye om! Vel..
Før min kjære og jeg sovnet, så vi The Strangers. Mennesker med masker er ikke bra.
Det var en svært skummel film og jeg tror hjertet mitt ved et par ulike tidspunkt var på vei ut av puppen min. Jeg nærmest tryglet min kjære om å holde hardt rundt meg og han kunne liksom aldri holde hardt nok. Fæl film! En tåre måtte jeg såklart også felle, rett og slett fordi jeg ble litt lei meg på rollefigurenes vegne, selvom det bare er film. Tror aldri jeg kommer til å lære at det kun er film. Nei..for vet du hva, det er baset på sanne hendelser. Auch. Det skremmer meg hvor mye ondt som finnes ute i verden. Ja, ja.. Be the change you want to see in the world?
Ciao!
Vi har hatt gjester i helgen. Stein Ivar og Ellen tok turen, som sånn helt korrekt er min far og samboeren. På fredagkveld lagde jeg Indisk Tandoori til dem. Samtalen fløt lett, timene fløy og...ja...de ble lenge. I går dro vi en tur på Ikea. De skulle handle inn ting til leiligheten og jeg skulle ikke handle noe. Hva skjedde? Jo, de handlet så og si nada, og jeg handlet en bærepose med småpell; dekor, lys, vase.. Sånne ting som gjør leiligheten mer hjemmekoselig. Min kjære og jeg fikk en plante av dem da, hvilket også hjelper til på den fronten. Det ser ut som et lite hjem her nå, og det er ikke å forakte. Vel, timene fløy i går også. Det er visst noe med godt selskap? Da kvelden kom lagde og spanderte de middag og vafler på oss. Mmm, det smakte godt. Det er noe med å komme til ferdig dekket bord, hvilket ikke skjer ofte nå som jeg ikke lenger bor hjemme. Besøket endte med Melodi Grand Prix. Jeg hadde planlagt å IKKE se på det, fordi jeg syns det er litt sånn klisjè, men den gang ei. Så blir man litt revet med da det er noen man ikke vil skal vinne, og andre man "heier" på. Jeg tror ikke jeg trenger å si så veldig mye mer om den saken, men jeg er iallefall glad for at Fairytale vant. Det var en sød sang.
Ellen da..hun er ei veldig koselig dame. Men deres romanse skulle visst ikke vare evig. Det har vært frem og tilbake mellom dem en stund. Jeg visste det kom til å skje igjen. Det er forferdelig trist. Jeg ser en god venninne i henne, noe stemor tror jeg aldri jeg ville tatt henne for. Føler meg litt for gammel for sånt. Men det er ikke derfor jeg syns det er trist. Men fordi hun elsker han, og fordi jeg kan se det lang vei hvor vondt det gjør henne. Så blir jeg litt sint og oppgitt over at det går ann å behandle noen slik. Kasteball. Men det skal jeg ta opp med han. Jeg sa det til han da han nevnte at noe var på gang igjen; nå tenker du deg nøye om! Vel..
Før min kjære og jeg sovnet, så vi The Strangers. Mennesker med masker er ikke bra.
Det var en svært skummel film og jeg tror hjertet mitt ved et par ulike tidspunkt var på vei ut av puppen min. Jeg nærmest tryglet min kjære om å holde hardt rundt meg og han kunne liksom aldri holde hardt nok. Fæl film! En tåre måtte jeg såklart også felle, rett og slett fordi jeg ble litt lei meg på rollefigurenes vegne, selvom det bare er film. Tror aldri jeg kommer til å lære at det kun er film. Nei..for vet du hva, det er baset på sanne hendelser. Auch. Det skremmer meg hvor mye ondt som finnes ute i verden. Ja, ja.. Be the change you want to see in the world?
Ciao!
18. februar 2009
|Helsa mi..kor hen gikk du?|
Har jeg lov å gråte nå? Ja, jeg skal legge meg godt inn under dyna og syns synd på meg litt, for så å løfte hodet, smile og tenke fremover. Det vil gå over.
Jeg hadde egentlig tenkt å prøve meg på en ny videoblogg, syns det var litt kjekt egentlig. Følte også jeg hadde noe mer eller mindre fornuftig å komme med. Jeg syns ikke om det der med å videoblogge kun for å videoblogge, men det er jo meg da. Men så kan man jo undre seg hvor i huleste det blir av den video`n da og til svar har jeg: det blir ikke noe av. Jeg føler meg ikke helt i form i kveld, og formen har egentlig dabbet sånn sakte nedover fra i formiddag, så jeg tenker vi kan spare videobloggingen til i morgen da jeg kanskje virkelig er på forkjølelsestur, med tekoppen i handa og papir i nesa. Hvor søt er jeg ikke da? Veldig.
Det jeg ville ta opp da, er benhinnebetennelse. Jeg trenger at en engel der ute har opplevd det og kan fortelle meg at det går over. Jeg var nemlig hos legen i dag (hvilket ikke var en hyggelig opplevelse), fordi jeg har som sagt nevnt i et tidligere innlegg at jeg hadde smerter i bena. Dum som jeg er så lærer jeg sent å lytte til kroppen min. Men i de siste to- tre dagene har det bare økt, smertene altså. Jeg har lyst å ty til tårene ved omtrent hvert skritt jeg tar, men jeg er nå stor jente og kommer meg gjennom dagen helt fint. Mesteparten av tiden. Jeg hadde vel mitt lille sorgen-på-forskudd-moment, i går. Jeg finner nesten ingen bedre måte å uttrykke hvor kjipt dette er enn å gråte, ikke bare fordi jeg blir lei meg, men fordi jeg blir sinna.
I månedskiftet januar/februar i fjor brakk jeg ryggen, samtidig som jeg nettopp hadde kommet i gang med fast trening. Så endelig, ett år etter, er jeg back on track, helsen smiler til meg. Til og med dans var jeg begynt med igjen, og så skal jeg få fuckings benhinnebetennelse?! Nei vet du hva, jeg kan ikke tro hvor uflaks jeg skal ha. Misforstå meg ikke, fordi jeg sier ikke jeg har det fælt, men det er bare så vemodig. Så har jeg lest at benhinnebetennelse kan føre til kronisk sykdom om man ikke behandler det tidsnok eller tar hensyn til smertene, og da får jeg klump i halsen altså. Tørr neesten ikke røre på meg. Jeg skal på ingen måte ende opp med benhinnebetennelse som ektefelle, kranglefant og elsker.. nei, men dere skjønner hva jeg mener, og jeg skjønner jo også det at her er jeg ute på tur og tar sorgene på forskudd. As usual. Men jeg trenger å få det ut. Det er et smertehelvette..syns jeg. Det er ikke det granne kult. Så nå har min kjære og jeg vært å kjøpt inn en pose med godteri (som jeg sikkert kommer til å spise mesteparten av selv) fordi jeg trenger moralsk støtte, hvilket godteriet gir. Øhm.. Det er som da jeg var barn, vet ikke hvordan det var for dere andre, men jeg ble nå skjemt litt bort om jeg var syk. Da fikk jeg gjerne ei brusflaske og litt snacks + at jeg kunne få lov å leie film. En fin tradisjon syns jeg, som dere kan skjønne jeg holder godt fast rundt. JA, jeg har nemlig gått til innkjøp av brus også, hvilket vi ikke drikker så ofte. Men i kveld slår vi på stortromma og faen skjemmer meg bort!
Såå glad er jeg nå! (selvom bildet er gammelt)
Tusen takk CandyKing og Tucker, MY king <3
Jeg hadde egentlig tenkt å prøve meg på en ny videoblogg, syns det var litt kjekt egentlig. Følte også jeg hadde noe mer eller mindre fornuftig å komme med. Jeg syns ikke om det der med å videoblogge kun for å videoblogge, men det er jo meg da. Men så kan man jo undre seg hvor i huleste det blir av den video`n da og til svar har jeg: det blir ikke noe av. Jeg føler meg ikke helt i form i kveld, og formen har egentlig dabbet sånn sakte nedover fra i formiddag, så jeg tenker vi kan spare videobloggingen til i morgen da jeg kanskje virkelig er på forkjølelsestur, med tekoppen i handa og papir i nesa. Hvor søt er jeg ikke da? Veldig.
Det jeg ville ta opp da, er benhinnebetennelse. Jeg trenger at en engel der ute har opplevd det og kan fortelle meg at det går over. Jeg var nemlig hos legen i dag (hvilket ikke var en hyggelig opplevelse), fordi jeg har som sagt nevnt i et tidligere innlegg at jeg hadde smerter i bena. Dum som jeg er så lærer jeg sent å lytte til kroppen min. Men i de siste to- tre dagene har det bare økt, smertene altså. Jeg har lyst å ty til tårene ved omtrent hvert skritt jeg tar, men jeg er nå stor jente og kommer meg gjennom dagen helt fint. Mesteparten av tiden. Jeg hadde vel mitt lille sorgen-på-forskudd-moment, i går. Jeg finner nesten ingen bedre måte å uttrykke hvor kjipt dette er enn å gråte, ikke bare fordi jeg blir lei meg, men fordi jeg blir sinna.
I månedskiftet januar/februar i fjor brakk jeg ryggen, samtidig som jeg nettopp hadde kommet i gang med fast trening. Så endelig, ett år etter, er jeg back on track, helsen smiler til meg. Til og med dans var jeg begynt med igjen, og så skal jeg få fuckings benhinnebetennelse?! Nei vet du hva, jeg kan ikke tro hvor uflaks jeg skal ha. Misforstå meg ikke, fordi jeg sier ikke jeg har det fælt, men det er bare så vemodig. Så har jeg lest at benhinnebetennelse kan føre til kronisk sykdom om man ikke behandler det tidsnok eller tar hensyn til smertene, og da får jeg klump i halsen altså. Tørr neesten ikke røre på meg. Jeg skal på ingen måte ende opp med benhinnebetennelse som ektefelle, kranglefant og elsker.. nei, men dere skjønner hva jeg mener, og jeg skjønner jo også det at her er jeg ute på tur og tar sorgene på forskudd. As usual. Men jeg trenger å få det ut. Det er et smertehelvette..syns jeg. Det er ikke det granne kult. Så nå har min kjære og jeg vært å kjøpt inn en pose med godteri (som jeg sikkert kommer til å spise mesteparten av selv) fordi jeg trenger moralsk støtte, hvilket godteriet gir. Øhm.. Det er som da jeg var barn, vet ikke hvordan det var for dere andre, men jeg ble nå skjemt litt bort om jeg var syk. Da fikk jeg gjerne ei brusflaske og litt snacks + at jeg kunne få lov å leie film. En fin tradisjon syns jeg, som dere kan skjønne jeg holder godt fast rundt. JA, jeg har nemlig gått til innkjøp av brus også, hvilket vi ikke drikker så ofte. Men i kveld slår vi på stortromma og faen skjemmer meg bort!
Såå glad er jeg nå! (selvom bildet er gammelt)
Tusen takk CandyKing og Tucker, MY king <3
|A lonely life where no one understands you...|
..but don`t give up, because the music do.
Nei jeg lever ikke et ensomt liv hvor ingen forstår meg. Jeg har det utrolig bra for tiden, med de beste venner, en fantastisk kjæreste og en familie som tar vare på sine små, men jeg liker akkurat den setningen veldig godt fordi det faktisk er sant. Vi har alle våres sanger vi kjenner oss igjen i, som treffer oss midt i hjertet, for ikke å snakke om rockefoten. Jepp, den slår til aldri så en sjelden gang hos meg. Det finnes sanger som får oss til å gråte, le, danse, glede oss, tenke, mimre..on and on we go, listen er lang. Sanger som beskriver følelser vi selv kjenner oss igjen i. Selv har jeg skrevet et par sangtekster opp gjennom. Noen blir bra og andre går i søpla, men kanskje også dem kunne appelert til noen? Hvem vet.
Musikk er livet for meg. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; jeg er ikke en musikk liker, jeg er en musikk elsker. Jeg trenger det rundt meg nærmest 24/7. Det er ikke det at jeg dør uten, men.. musikk gjør noe med mennesker. Det gjør noe godt med meg. Jeg rett og slett koser meg. Om det er Presence eller om det er Flo Rida, om det er Paramore eller Jessica Mauboy, så spiller det ikke så stor rolle. Man vinner på alsidigheten. Tenk hvor inni hampen mange kule, awesome, heftige, koregrafier jeg kan lage da?! Altså..har muligheten til, det vil ikke si jeg klarer alt.
Musikk er et herlig fenomen. Om man så skal synge selv, danse til eller bare lytte, så får den frem følelser. Må innrømme jeg innimellom blir litt lei av å høre på alle andre, og ikke kommer frem selv. Det er jo det jeg vil, som tusen andre unge spirer ute i verden. Eller, jeg trekker tilbake unge da vi kommer i alle aldre. Noen ganger er jeg på grensen til å videblogge meg selv når jeg synger, men hey..don`t think so. Alt for å komme frem vettu. Samme med Youtube, muligheten er der jo og mange andre gjør det. Men der går det på en måte ei grense for meg. Jeg får meg ikke til å legge ut. Kanskje jeg bare skal hoppe i det, selvom jeg syns det er smådesp. ? Det er jo bare min oppfatning liksom, ikke sikkert alle andre tenker det samme ? I have no idea.
Her har jeg lagt ut en sang som jeg har forelsket meg i senest i går. Stemmen hennes er nydelig og teksten..jeg sier bare; hvis ikke flertallet av jenter i verden kjenner seg igjen så vet ikke jeg. Maybe I`m the weird one. Så er det ingen hemmelighet at gutter fra Nord Norge lager bra musikk (flertallet), så dere skal jammen få sjekke ut dem også. Nederst.
Nei jeg lever ikke et ensomt liv hvor ingen forstår meg. Jeg har det utrolig bra for tiden, med de beste venner, en fantastisk kjæreste og en familie som tar vare på sine små, men jeg liker akkurat den setningen veldig godt fordi det faktisk er sant. Vi har alle våres sanger vi kjenner oss igjen i, som treffer oss midt i hjertet, for ikke å snakke om rockefoten. Jepp, den slår til aldri så en sjelden gang hos meg. Det finnes sanger som får oss til å gråte, le, danse, glede oss, tenke, mimre..on and on we go, listen er lang. Sanger som beskriver følelser vi selv kjenner oss igjen i. Selv har jeg skrevet et par sangtekster opp gjennom. Noen blir bra og andre går i søpla, men kanskje også dem kunne appelert til noen? Hvem vet.
Musikk er livet for meg. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; jeg er ikke en musikk liker, jeg er en musikk elsker. Jeg trenger det rundt meg nærmest 24/7. Det er ikke det at jeg dør uten, men.. musikk gjør noe med mennesker. Det gjør noe godt med meg. Jeg rett og slett koser meg. Om det er Presence eller om det er Flo Rida, om det er Paramore eller Jessica Mauboy, så spiller det ikke så stor rolle. Man vinner på alsidigheten. Tenk hvor inni hampen mange kule, awesome, heftige, koregrafier jeg kan lage da?! Altså..har muligheten til, det vil ikke si jeg klarer alt.
Musikk er et herlig fenomen. Om man så skal synge selv, danse til eller bare lytte, så får den frem følelser. Må innrømme jeg innimellom blir litt lei av å høre på alle andre, og ikke kommer frem selv. Det er jo det jeg vil, som tusen andre unge spirer ute i verden. Eller, jeg trekker tilbake unge da vi kommer i alle aldre. Noen ganger er jeg på grensen til å videblogge meg selv når jeg synger, men hey..don`t think so. Alt for å komme frem vettu. Samme med Youtube, muligheten er der jo og mange andre gjør det. Men der går det på en måte ei grense for meg. Jeg får meg ikke til å legge ut. Kanskje jeg bare skal hoppe i det, selvom jeg syns det er smådesp. ? Det er jo bare min oppfatning liksom, ikke sikkert alle andre tenker det samme ? I have no idea.
Her har jeg lagt ut en sang som jeg har forelsket meg i senest i går. Stemmen hennes er nydelig og teksten..jeg sier bare; hvis ikke flertallet av jenter i verden kjenner seg igjen så vet ikke jeg. Maybe I`m the weird one. Så er det ingen hemmelighet at gutter fra Nord Norge lager bra musikk (flertallet), så dere skal jammen få sjekke ut dem også. Nederst.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
